“Vi har ikke fått opplysninger om at LO driver et systematisk HMS-arbeid i tråd med gjeldende forskrifter”, sier regiondirektør Ørnulf Halmrast i Arbeidstilsynet Oslo til Aftenposten.no.

Og det er nettopp et av problemene med LO, hvor at man pålegger andre direktiver man ikke engang klarer (eller ønsker) å gjennomføre selv, noe som gir et bilde av organisasjonen som ganske hyklerisk. Noe av det jeg selv undrer mest over er den åpenbare overraskelsen fra mange, som ser på situasjonen med vantro.

Nå har det seg vel slik at det er den naiviteten som har ført til at LO har blitt så mektig de har blitt, selv om det åpenbart ikke er mektig nok for Gerd-Liv Valla, som følte behov for å tilrøve seg makt fra Statsministerens Kontor (SMK) i 1997 når hun fakset Ingunn Yssen og ber henne fortsette.

Vallas svakheter som leder blir bekreftet også av andre, senest Berit Reiss-Andersen som var statssekretær under Vallas tid som justisminister i 1997.

«Dette gjør det ikke lettere å drive rekrutteringsarbeid lokalt», sier leder Egil Kristiansen ved LO Notodden. «Takk og pris» sier jeg. Arbeidstagerorganisasjonene i Norge har for lengst utspilt sin rolle, fra å i industrisamfunnets fremvekst beskytte primære arbeidstager-interesser og bevandret seg langt over i samfunnets øvrige interesseområder, og ikke til arbeidstagers beste.

«Som statsminister vil det være galt av meg å gå inn og ta stilling til eller kommentere konflikten i en enkelt bedrift», svarte Jens Stoltenberg gang på gang i Stortingets spørretime onsdag. Dette er noe ganske annet enn situasjonen hos Norske Skog Union i Skien, da virket det som om politikerne kjempet om å blande seg mest mulig, men så var det jo også valgår, tiden for tomme løfter, fusk og fanteri.

«Som statsminster verken bør eller skal jeg mene noen om det,» sa statsministeren i følge e24. Og han har helt rett, selv om situasjonen er ganske spesiell med hensyn til LOs inflytelse over Det Norske Arbeiderparti, en koalisjon som nok ville blitt brutt opp av av gjengse konkurransetilsyn med begrunnelser om oligopoler. Stoltenberg får støtte fra 36 prosent av befolkningen, som har forståelse for at han ikke kaster seg inn i debatten. En beslutning jeg stiller meg helt og holdent bak og håper han fremholder.

Hva mener du om LO?

Det er rett og slett skremmende å observere en del av oppførselen til mine kjære landsmenn. Det er i dag svært mye fokus på innføring av statlige næringslivsfond, og argumentene som blir brukt er blant annet avviklingen av Norsk Skogs produskjon i Skien, så vel som frykt for generell nedbemanning i industrisektoren.

Før den sittende regjeringen var endelig statsrabatten på norske askjer borte (redusert verdsetting av norske bedrifter som følge av frykt for statlig inngripelse), nå er den på full vei inn igjen. Debatten rundt Statoil og Hydro, hvor politikere ønsker å bruke andre kanaler enn de ordinære eier-kanalene (generalforsamling) er en av grunnene til at investorer har god grunn til å frykte eierskap i Norge. Inngripelse i forhold til bedriftens styre blant annet innføringen av kjønnskvotering i styrer i ASA selskaper er en annen.

Er det virkelig noen som tror at eierne ønsker noe annet enn det som er best for seg selv, enten det innebærer å ha en kvinne eller mann i styret? Den beste kandidaten ville, og burde være i stillingen, uavhengig av kjønn. Nå har det seg slik at eierstrukturen i både Norge og andre land i stor grad er mannsdominert, men også dette endres som følge av blant annet grundervirksomheter, som fører til at mange kvinner starter nye bedrifter som lykkes.

Men i Norge skal det ikke være lov å lykkes. Norge er blant de eneste landene hvor sjalusien er sterkere enn sex-driften; janteloven er fremdeles den rådende maktfaktoren i landet og det setter standarden. Norges befolkning har et politisk midtpunkt langt, langt mot venstre. Trygdesnylteri blir av mange akseptert, og samtidig som arbeidende “kapitalister” blir sett ned på for å lykkes blir lottomillionærer, som ved tilfelle blir tilført kapital, sett på som helter. Det samme gjelder blant annet fotballspillere, som godt kan tjene noen millioner i året, så lenge en siviløkonom ikke gjør det, for han, eller hun, er selvfølgelig en farlig kapitalist.

Denne tankegangen er gjennomgående i hele det norske samfunnet, og taperne blir de som ønsker å tenke på sin egen fremtid. Det lønner seg blant annet praktisk talt ikke å ta høyere utdanning i Norge av økonomiske motiver, lønnen kompenserer ikke nok med hensyn på medgått tid og opparbeidet studiegjeld. Norge er fremdeles en u-landsøkonomi, en definisjon som blir brukt for å beskrive land som er knyttet til råvarepriser i så stor grad som Norge er med hensyn på oljen, samtidig som kompetansebaserte bedrifter i andre sektorer flykter utenlands så fort de kan.

Da Folketrygden ble satt ut i live av regjeringen Borten var det 4 yrkesaktive for hver pensjonist. I 2050 vil det være mindre enn 2 yrkesaktive for hver pensjonist. Det betyr i praksis at med et pay-as-you-go-system skal skattepengene dine dekke pensjonen for en halv pensjonist i tillegg til å finansiere forsvar, utdanningssystem, helsevesenet, ymse subsidier, og billige barnehageplasser for alle. Dette er også hovedgrunnen til innføringen av Obligatorisk Tjenestepensjon (OTP), og et fokus på innskuddsbasert pensjon (IBP). Uten slike endringer ville det vært umulig å opprettholde en viss levestandard, siden folketrygden alene ikke vil ha midler til finansieringen.
Etter modellen skulle pensjonssparing basere seg på tre pilarer. Folketrygden som den første, innskudd i OTP-ordninger som den andre, og den tredje pilaren er privat sparing.

De to første er godt i gang, selv om mange bedrifter fremdeles ikke har OTP-ordninger i orden, til tross for lovkravet om å ha dette ordnet per 31.12.2006, med tilbakevirkende kraft til 01.07.2006. Bedrifter som blir rapportert og dermed tatt uten OTP-avtale, vil først få en (kort) frist på pålegg om å innføre en slik ordning, om man vil unngå bøter.

Problemet oppstår for pilaren for privat sparing. Vår kjære finansminister fjernet blant annet skattefordel for livrenter og individuell pensjonssparing (IPA). Det var jo fryktelig at enkelte hadde råd til å spare i slike ordninger. Og i Norge blir man faktisk straffet for å spare i det hele tatt, enten man setter penger i banken, oppretter en månedlig spareavtale i fond eller betaler ned gjeld på boligen over livets løp. Jeg sikter selvfølgelig til formueskatten.

Det må være lov å lykkes, og for at det norske næringslivet skal ha en mulighet for å gjøre så trenger man stabile rammevilkår og fleksibilitet nok til å kunne forbedre seg. Dette oppnås ikke ved at staten skal blande seg inn i bedriftens anliggende hver gang en politiker er uenig i en bedriftsøkonomisk avgjørelse. Å legge ned en bedrift kan frigjøre ressurser som blir vesentlig bedre forvaltet i andre bedrifter, og dermed blir det samfunnsøkonomiske resultatet bedre, spesielt når det i utgangspunktet er knapphet på intellektuell kapital. Ja, arbeidsledigheten har faktisk ikke vært så lav på aldri så lenge.

Arbeiderpartiets ønske om næringslivsfond gir meg ikke bare skremmende assosiasjoner til perioden de var medlem av det Sovjetiske Komintern, det er direkte destruktivt, og jeg håper de har kommet til fornuft innen landsmøtet i april.

Det ble mye oppstyr da Jens E. Kjeldsens skulle sende en epost som inneholdt råd om hvordan man kunne få Fremskrittspartiets Siv Jensen til å fremstå som en ”surpomp” i en duell mot Jens Stoltenberg.

Han skulle sende eposten til Mina Gerhardsen, som i sitt engasjement med statsministerens kontor også hadde sin epostadresse tilknyttet embetet. Domenet til statsministerens kontor er smk.dep.no.

I et øyeblikk av uoppmerksomhet ble dette til smk.no, et domenenavn som på tidspunktet tilhørte en bedrift med sitt hovedsete i Molde. Eieren, Jo Allan Strand, satt i styret til Molde Frp. I løpet av dagen ble eposten derfor sendt opp i systemet, og AP ble senere samme dag (under TV-debatten) konfrontert med innholdet.

Saken endte med at smk.no ble kjøpt for kroner 100,000, betalt av statskassen. Men hvorfor tar jeg opp igjen en sak som skjedde tidligere i år? Fordi situasjonen eksemplifiserer et stort problem, og løsningen til det er forholdsvis enkel. Den ligger i å benytte seg av digitale signaturer og kryptering av eposter.

Og der ramler de fleste av. Av en eller annen grunn blir de fleste døve i øyeblikket man nevner kryptering. Dette er for avansert, og er noe millitæret bør drive med, hevder mange, uten å overhode forsøke å benytte seg av det selv først.

Min foretrukne løsning heter OpenPGP. Om du ønsker å lese mer om det, og det håper jeg, kan du gjøre så på secure-my-email.com, så slipper du å gjøre tilsvarende tabber.