Det er jo støtt og stadig innsamlingsaksjon for noe, og selv om jeg føler at jeg bidrar nok gjennom statskassen allerede kan jeg ikke hjelpe for å tenke på mangelen på strategisk tenking på en del av disse. Nå var det for øvrig et pent kvinnemenneske som ringte på døren min sist, og på sett og vis bidrar det jo til givergleden, hadde ikke prinsippene vært for viktige for meg.

Men det som slår meg er, hvor mange har egentli så mye kontanter liggende at det gjør noe i dag? Og de som faktisk har det burde gebyrlegges av både banker og butikker for ineffektiv prosessering. Så når vil vi se innsamlingsaksjoner hvor en bytter ut bøssene med kortterminal? Vi burde jo ha sett det for lenge siden om de som arrangerte aksjonene hadde en viss strategisk innsikt.

Nå er det vel antagelig selvmotsigende å forvente en strategisk innsikt fra en kristenfundamentalist eller en sosialist (i den grad det ikke er sammenfallende observasjoner allerede), men likevel, de burde vel klare å hente litt informasjon fra samfunnet for øvrig. De bør ivertfall lese mer om BBS mobil kortterminal

Ti kamerater spiste middag sammen på restaurant hver dag. Regningen kom
alltid på 1000 kroner totalt. Siden det var stor forskjell i inntekt og
formue hos de ti, ble de enige om å dele regningen på samme måte som
skattesystemet. De fire fattigste slapp å betale. Den femte betalte 10
kroner, den sjette 30 kroner, den syvende 70 kroner, den åttende 120
kroner, den niende 180 kroner - og den tiende og rikeste skulle betale
590 kroner.

Alle var fornøyde med ordningen, inntil restauranteieren en dag tilbød
dem rabatt. De var stedets beste kunder, så han tilbød et avslag på 200
kroner per middag. Fortsatt ville gruppen dele regningen etter
skattemodellen, så de fire fattigste skulle ikke betale. Spørsmålet var
hva som skulle skje med de seks andre; hvordan skulle rabatten fordeles?
200 kroner delt på seks ble 33,33 kroner i avslag. Det betød at person
fem og seks ville få betalt for å spise, og det var klart urimelig.

Restauranteieren foreslo å redusere regningen omlag likt for alle, og
ville utarbeide et forslag. Det innebar at den femte også fikk spise
gratis, den sjette skulle betale 20 kroner, den syvende 50 kroner, den
åttende 90 kroner, den niende 120 kroner, mens den rikeste fikk redusert
regningen fra 590 til 520 kroner. Alle fikk lavere pris og ingen kom
dårligere ut enn før. Utenfor restauranten begynte de imidlertid å
sammenligne hva de hadde spart. - Jeg sparte bare en tier, mens han
sparte 70 kroner, så sjettemann og pekte på den rike tiendemann. -
Akkurat, sa femtemann, som også fikk ti kroner i avslag. -Han er rik,
men fikk likevel syv ganger så mye som meg.

- Hvorfor skal de rike alltid få mest, ropte den syvende, som fikk 20
kroner i rabatt. - Og vi fikk jo ingenting, ropte de fire fattigste i
kor. Dette systemet utnytter de fattigste. Neste kveld kom han ikke på
middagen, så de spiste uten ham. Da regningen kom oppdaget de noe enda
viktigere. Det manglet 520 kroner…

Velkommen til denne siden som omsider vil fungere som en blogg for en rekke politisk aktive individer, gjennom valgkampen og valgseansen for stortingsvalget 2009.